Min venn, Piraten (2020) av Ole Kristian Løyning

Denne lille boken handler om sykdom, død, sorg og savn. Hvordan har det seg da at man humrer seg gjennom den?

Min venn, Piraten er et særdeles vellykket samarbeid mellom sørlendingene Ole Kristian Løyning (forfatter) og Ronny Haugeland (illustratør). Tittel og omslag vekker interesse – hvordan har vennskapet mellom en ung pjokk og en hardbarket pirat oppstått, og hvilken spennende sjøreise er det de er ute på? Boken ser morsom og spennende ut. Den unge pjokken på omslaget er André Petterson, og han har mistet begge foreldrene i en bilulykke på vei til fornøyelsesparken Tusenfryd. Stakkars André. Han er en grubler som med ett har skjønt at alt ikke går bra tilslutt. Men André er ikke helt alene i verden. Hans grandonkel, Ben Petterson stiller villig opp som fosterfar. Ben kalles forresten helst for Piraten, for denne tatoverte karen har stort sett brukt all sin tid på de syv hav, og han er slettens ingen landkrabbe. Det vitner også den skakke lille rønna av et hus han har, “Skipperstua”, om. Det stinker sjø der inne, og rommene er mildt sagt maritimt dekorert. Piraten sover selvsagt i en hengekøye og middagene består stort sett av “Dau mann på boks”. Ja, akkurat dét er jo det siste den arme André ønsker seg til middag.

Piraten viser seg å være nokså ydmyk og god som gull bak en del mannemann-fakter. Han gjør virkelig så godt han kan, godt hjulpet med litt tips fra André. Piraten snakker dessuten befriende lite om død og fordervelse. Han rigger seg gjerne til i hengekøya og forteller røverhistorier fra sine mange seilas.  “‘Ålreit gutt. Se for deg ei svær klynge friske og frodige sydhavsøyer, palmefylte sandbunkere. Havet rundt er som blått glass. Jo, du, jeg kom til Maldivene i nitten hundre og…’ Og så var han i gang. Jeg hadde vel egentlig forventa meg noe helt annet enn det som kom; en irriterende hoiing , kanskje? Og prating på inn- og utpust. Men Piraten snakka verken høyt eller voldsomt, ikke gjorde han noen spesielle bevegelser med armene heller. Stemmen var myk og varm som honning, og for første gang etter ulykken kjente jeg hvordan hjertet mitt roa seg og de snille tankene jeg hadde hatt før, begynte å overta oppe i skallen min.” Historiene er rene medisinen for André, til forskjell fra alt maset på skolen om bilulykken. Faktisk blir det til at André trapper ned hele skolegangen.

En dag snus dessverre livet på hodet igjen. Piraten er dødssyk. Legen er overrasket over at han i det hele tatt står på beina. Nå gjelder det å ikke miste motet, men å tømme sparegrisen, pusse opp båten som står i hagen, og sette kursen over Atlanterhavet og Karibien-ruten mot Trinidad. Der har nemlig Piraten en god, gammel kamerat som visstnok har evner. “Båtsmann har friskmeldt minst hundre av byens innbyggere. Byller og feber – kurert med rottehaler og gin; gamle daudsjuke koner har krøpet over dørterskelen hans og kommet dansende ut igjen…Og neste pasient er min venn, Piraten!”

“Min venn, Piraten” er en klok liten bok, spekket med svart, sjarmerende humor. Det utveksles en del sarkasmer André og Piraten imellom mens de forsøker å tilpasse seg hverandre. De forsøker å få skikk på hverandre, og André tar noen ganger til tårene når Piraten plumper ut med noe som ikke helt har “gått gjennom sensuren”. Løynings tekst er godt forankret i sørlandsmiljøet, krydret med sjømannsfraser og fortellingen er ordentlig fornøyelig fortalt. Med Ronny Haugelands humoristiske strek til, er og det er så man bryter ut i latter flere ganger iløpet av lesingen. Fortellingen inneholder en god del situasjonskomikk, med det geniale grepet at en del av hendelsesforløpet er overlatt til fantasien. André lurer for eksempel fælt på hva som egentlig skjedde på Piratens første foreldremøte, og det gjør vi óg

Er det lov å håpe på mer av samme slaget fra Løynings og Haugelands hånd? En serie “origins”-historier om Piraten, for eksempel?

Min venn, Piraten kan lånes hos Karmøy folkebibliotek, og kan også leses som e-bok i Allbok.