Herr Stink (2020) av David Walliams

David Walliams har seilt opp til å bli en verdig arvtaker etter Roald Dahl. Med Herr Stink leverer han en morsom og hjertevarm fortelling om en inntagende hjemløs mann, som bærer sitt kallenavn, Herr Stink, med stolthet.

Smilla Smulen (uttales Smyyyyylen, ifølge Smillas fisefine mor), en ganske vanlig jente på tolv år, har en slitsom mor. Dersom du tror jeg overdriver, ta en kikk på timeplanen hun har satt opp for Smillas lillesøster Annabell:

Moren er ganske enkelt en sjefete erkesnobb, og lillesøsteren Annabell er også en sann plage. (Faren til Smilla er heldigvis en sympatisk fyr. Han har til og med spilt i rockeband – Serpents of Doom. Men dét må ikke nevnes). Det er lett å tenke at Smilla bare må tenke positivt, og det gjør hun faktisk. Hun drømmer seg bort når hun dikter fantastiske fortellinger som hun skribler ned i kladdebøkene sine. Om vampyrer for eksempel. (Men det må ikke nevnes). På skolen er det heller ikke så greit. De er rett og slett ganske snobbete der også, og plager og harselerer med stakkars Smilla.

Så har vi Herr Stink, den lokale hjemløse. Herr Stink har et noenlunde fast tilholdssted på en parkbenk. En dag tar Smilla motet til seg og hilser på den illeluktende mannen og hans rufsete lille hund, Grevinnen. Selv om Herr Stink ikke er hans egentlige navn, men et ganske uærbødig kallenavn, viser det seg at den gamle vagabonden bærer sitt økenavn med stolthet. I det hele tatt fører Herr Stink seg på meget verdig vis. Hvordan havnet denne fyren på gaten? Se, det tror Smilla må være en spennende historie! Litt etter litt blir Smilla og Herr Stink kamerater. Dette vil mildt sagt ikke sende Smilla opp på popularitetsskalaen verken hjemme eller på skolen. Smillas mor ville faktisk bli totalt hysterisk dersom hun fikk vite at Smilla i det hele tatt sa “hei” til Herr Stink. Det moren til Smilla er aller, aller mest opptatt av, er sin egen popularitetsskala – innenfor politikken. En av de mange flaue kampsakene hennes er at alle “såpenektere” (som hun kaller de hjemløse) skal “forbys opphold i våre gater. De er en trussel mot samfunnet. Og dessuten lukter de.” Det er jo noe ekte pølsevev!

Vel, akkurat med lukten er det muligens noe i. Herr Stink stinker! Noe helt ubeskrivelig vondt! Det vil si, forfatteren klarer selvsagt på sitt eget fornøyelige fisehumorvis å formidle stanken. For eksempel i episoden der Smilla og Her Stink bestemmer seg for å sette seg ned på en kaffebar. Reaksjonen lar ikke vente på seg hos de eksisterende kafégjestene. “Folk begynte å løpe mot døra mens de presset servietter mot nese og munn som improviserte gassmasker. – Røm kaffebaren! ropte en av de ansatte, og hans kollegaer sluttet øyeblikkelig å lage kaffe og legge muffins i poser, og løp for livet. – Det later til å tynnes litt ut her, registrerte Herr Stink.” Quentin Blakes illustrasjoner gjør fortellingen komplett, og tar den til nye høyder. Forfatter Walliams og illustratør Blake er intet mindre enn en “match made in heaven”. Man formelig kjenner stanken fra boksidene. Man blir ikke uvel, men det gir ny næring til alle lesere med en velutviklet eller latent toaletthumor.

Nettopp på grunn av denne sterke odøren, er det nær sagt umulig for Smilla å skjule at hun har latt Herr Stink flytte inn i familiens redskapsbod. Stanken siver jo inn gjennom husveggene og inn i kjøkkenet som var den et levende, ondt vesen. Og den irriterende, lille Annabell får ferten av at Smilla sysler med noe som vil gi henne en hel verden av trøbbel med moren. Men Smilla vil så gjerne hjelpe den nye vennen sin. Mest av alt er hun nysgjerrig på forhistorien hans. Han har jo så gode manerer, og snakker slik et dannet språk. Sannheten er at hun fort kan havne på gaten selv, dersom moren finner ut at hennes nye bestevenn er Herr Stink, og at han nå har flyttet inn i boden.

Herr Stink kan lånes på Karmøy folkebibliotek, også på engelsk. Den er tilgjengelig som e-bok i Allbok. Flere bøker av David Walliams finner du her.